Historie gir identitet 

Fokus for klubbdrift er å tenke framover: flest mulig, lengst mulig, best mulig; sportslig kvalitet i bredde og topp, økonomi og kvalitet i alle ledd i klubben. For å kunne begeistre!
 Å drive med fotball som spiller og trener er å leve i nuet. Full innsats på trening, i kamp og å se framover til neste turnering og kamp. Det er for barn og unge også å vokse opp i en klubb, i en stor utvidet familie. Men det er også historie. Hva er Mjølners historie? Hva er oppnådd før? Hvem har spilt i klubben? 

Å ha sitt hjerte i Mjølner betyr å føle identitet til klubben. Identitet gir følelser og iblant gir de følelsene den driven som gjør at du tar det siste løpet på overtid og berger seieren i kampen. 

 Historien er viktig for å skape identitet. Og det er å være ydmyk for alt det som veldig mange har gjort av innsats. Og for Mjølners del, inkluderer det innsatsen både i Mjølner og Nor – fra hhv. 1932 og 1914 – fram til sammenslåinga til en felles klubb – Narvik FK – i 1997. 

Æresmedlemmer

Etter sammenslutninga i 1997 (se ovenfor), falt tradisjonen med å utnevne æresmedlemmer bort.  Mjølner har fra og med 2018 revitalisert denne tradisjonen. Etter nærmere undersøkelser, fant vi ut at tidligere FK Mjølner hadde ett æresmedlem, mens tidligere Narvik-Nor hadde tre. Mjølner vil nå se bakover for å kunne styrke veien inn i framtida.

Utmerkelsen skal henge høyt. Med utgangspunkt i Hederstegnkomiteen på 1960, er det sentrale at et æresmedlem skal ha ytt en stor og god innsats for klubben over lang tid. Det kan være som spiller, i styreverv eller andre verv, praktisk arbeid – og ikke minst – med en kombinasjon av flere roller.

Her er våre æresmedlemmer:

Steinar Hjertholm   (1928-2018)
Terje Skarsfjord   (1942-2018)
Svenn Willy Mikaelsen (1940-2016)
Torbjørn Woll (1945-2020)
Per Mogstad (1929-2020)
Gunnar Forberg
Egil  Mikalsen
Kjell Larsen
Thor Fagerthun
Dagfinn Rognmo
Arne Ørntuvik
Geir Indregard
Hans Hermann Henriksen
Terje Enoksen
Nils Olav Markussen
Remo Johannessen

 

Steinar Hjertholm   (1928-2018)

Steinar Hjertholm etablerte seg som keeper på Mjølner straks han kom til byen og ble nordnorsk seriemester allerede i sin første sesong i 1951. Steinar var en solid keeper, og fikk som nevnt landsdelskamp for Nord-Norge med flagget på brystet i 1955.

Dessverre tvang ryggplager han til å legge opp før han ville. Men med det store hjertet han hadde for fotballen og Mjølner, fant han raskt ut at det er mange arenaer for å drive med fotball. Han engasjerte seg administrativt, og Steinar var blant annet en meget ryddig og solid kasserer i styret til klubben.

I tillegg til sine lokale verv, engasjerte Steinar seg også nasjonalt. Han kom inn i NFFs styre og gjorde en så god jobb at han ble gjenvalgt flere ganger. Der fikk han varige vennskap med forbundspresident Einar Jørum og ikke minst den legendariske generalsekretæren Nicken Johansen.

Steinar fortsatte i mange år som tillitsvalgt i Mjølner. Han markerte seg som en sikker, trygg og tydelig speaker på stadion, og ikke minst som meget myndig årsmøtedirigent – med klubbe. Dette var år med mange heftige og engasjerte diskusjoner mellom klubbens store personligheter. At Steinar var en av klubbens store personligheter selv, viste han ved å kunne lede disse andre i mål med gode og konstruktive konklusjoner til beste for klubben.

 

Thor Fagerthun

Kom fra Dyrøy til Narvik i 1963. I 1968 startet Shell-stasjonen på Ankenes med Mazda-salg.

Ble raskt Mjølner-interessert og har lagt ned en formidabel innsats i sine verv i klubben. Thor var styreformann i til sammen 11 år, fordelt på to perioder. Det  inkluderer året med opprykk i 1988 og spill på øverste nivå i 1989. Det var en tid preget av hyppige styremøter og særdeles mye arbeid for en styreleder i en klubb uten fast ansatte..

Sannsynligvis var Mazda-kontoret like mye et Mjølner-kontor i alle år. Fortsatt involvert som samarbeidspartner og er på alle hjemmekampene.

 

Dagfinn Rognmo

Som spiller juniormester i 1966. 330 kamper for A-laget, inkl. den historiske sesongen på øverste nivå i 1972. 45 mål.  Seriemester en rekke ganger. I studietiden spilte han også for Kvik-Halden 1970-71 og Lyn i 1973, før han returnerte i 1975.

En av fire forbundstrenere i Mjølner – som hadde stor betydning for kompetansen og kvaliteten i klubben. Har trent A-laget i flere perioder, bl.a. på øverste nivå i 1989 og sist sammen med Ivar Morten Normark. Han har da både spilt og vært trener på øverste nivå for Mjølner har også trent TIL på øverste nivå i Norge.
Dagfinn har også bidratt med rekruttering gjennom sin jobb for Narvik videregående skole og FFA. Det er uteksaminert i snitt 12 trenere hvert år i tidsrommet 1995-2012, til glede for både Mjølner og andre klubber i regionen.

 

Arne Ørntuvik

Spilte i Ungdomsgruppa og startet trenerkarriere allerede på 60-tallet for aldersbestemte lag i Mjølner. Var en av fire forbundstrenere i Mjølner, som var mest i landet på 70-tallet og veldig viktig for Mjølners sportslige utvikling. De andre tre var Egil Mikalsen, Terje Skarsfjord og Dagfinn Rognmo. Arne var assistenttrener da Mjølner som første lag nordfra spilte på landets øverste nivå i 1972. Han har hatt et utall verv i Klubben – også nylig – og ledet juniorlaget til nordnorsk mesterskap. Arne har vært hovedtrener for A-laget i Mjølner, Nor og Tromsø IL.

 

Terje Enoksen

Terje begynte som trener i Nors ungdomsgruppe i 1975. Hadde spilt litt fotball, men det var som trener og lagleder han fant sin plass. Terje har mye av æren for at Nor utviklet mange gode spillere på 70- og 80-tallet. Etterhvert tok han på 90-tallet vervet som turneringsleder for det som da het Nor-turneringen, senere Funn cup. Dette hadde han til 40-års jubileet i 2013. Terje var oppmann (som det da het) mens henholdsvis Svenn Willy Mikaelsen, Arne Ørntuvik og Kjell Larsen trente Nor. Han var også involvert som trener / lagleder for kretslagene og nordnorsk aldersbestemt landsdelslag.

 

Hans Hermann Henriksen

213 kamper og 85 mål for klubben. Mjølners første fotballproff. Først i USA (Chicago), deretter i en rekke klubber i Frankrike før han kom hjem i 1994.

22 A-landskamper for Norge – suverent mest. En av svært få på landslaget som ikke har spilt på øverste nivå i Norge. Joshua King og Hallvar Thoresen er to andre, så han er i godt selskap.

Har vært A-lags-trener for Mjølner og Narvik FK, og har trent flere lag i ungdomsavdelinga, inkl. junior- og rekruttlag.
Har også bidratt med rekruttering gjennom sin jobb for Narvik videregående skole og FFA. Det er uteksaminert i snitt 12 trenere hvert år i tidsrommet 1995-2012, til glede for både Mjølner og andre klubber i regionen. Aktiv i styre og stell i Narvikhallen i mange år.

 

Per Mogstad

Kom til Narvik og A-laget i 1956, etter 10 år i Aalesund FK, og la opp etter seier i den nordnorske cupfinalen mot Nor i 1965. Han er 3 ganger nordnorsk cupmester, 2 ganger seriemester og har 8 lansdelskamper som kaptein for det nordnorske landsdelslaget. Han var også kaptein for Mjølner.

Per var trener for A-laget i 1969 og 1970 og har også vært oppmann.

Han ledet det nordnorske landsdelslaget i 1972 og 1973.
Var styreformann i 1975-1977.

 

Remo Johannessen

Var veldig toneangivende i Nors ungdomsgruppe, og nesten alltid toppscorer. Debuterte på A laget i 1982. Har spilt og scoret mål for Nor, Narvik fk og Mjølner. Aktiv til han var 41 år. Det er all grunn til å anta at Remo har flest seniorkamper, kanskje i skarp konkurranse med Kjell Larsen sine 626 kamper. Han har over 500 kamper for Nor med over 200 mål. Han var først med over 100 kamper for Narvik FK. Har også spilt for Lyn i Oslo.
Remo er en hyppig besøkende på Narvik stadion, og gjorde nylig en flott jobb som trener for Mjølner Vikings.

 

Svenn Willy Mikaelsen (post mortem – 1940-2016)

Svenn Willy tok tidlig ansvar og var materialforvalter i klubben på 50-tallet, mens han sjøl spilte i ungdomsavdelinga. Var borte fra Narvik noen år, og kom tilbake i 1973. Ble oppmann for A-laget og trener i ungdomsavdelinga. Trener for A-laget fra 1978. Det var stor utskifting av spillere, og laget hadde mange juniorspillere. De klarte å bli blant de tre beste og kvalifiserte seg dermed til den nye, allnorske 2. divisjonen. Det var starten på en lang og god periode for klubben, som kulminerte med opprykk til og spill på øverste nivå i 1989.

Tidlig på 80-tallet brøt Svenn Willy en barriere i Narvik-fotballen og ble trener for A-laget til Nor, før han igjen returnerte til Mjølner. Han var oppmann, assistenttrener, tok juniorlaget til kvartfinale i cupen i 1992. På 2000-tallet satt han både i Ungdomsavdelingas styre og i Hovedstyret.

Etter disse aktive periodene, markerte han seg på oldboystreningene med et særdeles sterkt vinnerinstinkt, og hadde inntil han døde, fast plass øverst på tribunen på hjemmekampene, der han ropte ut klare og tydelige beskjeder til laget og enkeltspillere.

 

Geir Indregard

Geir debuterte som 16-åring i 1960 og spilte fram til 1977.

Han spilte 328 kamper og scoret 129 mål. Vant flere serie- og cupmesterskap og fikk én kamp på det nordnorske landsdelslaget. Han spilte også på Vålerenga i studietida.

Geir har også hatt verv i styret i Mjølner. Han har også vært oppmann og lagleder i den allnorske 2. divisjonen, og trent flere lag i Ungdomsavdelinga.

 

Nils Olav Markussen

Kom fra Grovfjord i 1974, og fikk 515 kamper for Mjølner, som regel som kaptein. Han ble kåret som årets nordnorske spiller i 1977, 1978 og 1985 og spilte på landsdelslaget i 1978 – det siste året før tida med landsdelslag ble avsluttet. Nils Olav spilte også én sesong på øverste nivå for HamKam. Siste sesong var i øverste divisjon i 1989. Etter at han la opp som spiller, har han trent A- lagene til Mjølner, Narvik FK og lag i barne- og ungdomsfotballen. Nils Olav er fast gjest på stadion og følger veldig godt med på det som skjer i Fotball-Norge.

 

Torbjørn Woll

Torbjørn ble flasket opp i Nor, og var en viktig brikke i klubbens glansperiode på 60-tallet. Han var med i den legendariske seriefinalen mot Bodø/Glimt i 1964 hvor 0-4 ble snudd til en sensasjonell 5-4 seier. Nor kunne hamle opp med hvem som helst i nord på den tida og Torbjørn ble kanskje klubbens beste spiller etterhvert. Når Mjølner nærmet seg norsk toppnivå overtalte de Torbjørn til å ta overgang. Han var med på opprykket i 1971, og gjorde en svært god figur da laget spilte på landets øverste nivå i 1972.
Etter det gikk han tilbake til moderklubben som spillende trener, og var involvert i Nor i mange år. Han fikk 4 landsdelskamper for NOR og 3 for Mjølner.
Torbjørn har fulgt opp barn og barnebarn i fotball, Narvik Svømmeklubb og som leder i Narvik Skøyteklubb. Han var engasjert og med både på kamper, dugnader og ved annen innsats på stadion helt fram til hans brå bortgang i 2020.

 

Mer om Mjølners historie

Femtiårene- ombygging av Mjølners A-lag

Av Arne Ørntuvik

Året var 1951. Det var høst og Mjølner skulle møte byrival Nor i den nord-norske cupfinalen på Narvik stadion. Klubben vår hadde blitt nord-norske mestere tre år på rad på slutten av førti-tallet. Det var stort sett de samme spillerne fra denne perioden som nå skulle gjøre opp med Nor.

Og det ble en festdag for de rød-hvite tilhengerne på Stadion denne søndagen. Stillingen var riktignok 0-0 til pause. Men i løpet av andre omgang banket Mjølnerguttene fem mål bak Nors målmann, og den femte pokalen som nord-norske cupmestere siden stiftelsen i 1932 kunne plasseres i premieskapet. Det skulle bli den siste mesterskapspokalen Mjølner vant dette tiåret.  For selv om de også nådde cupfinalen i 1953, som for øvrig endte med tap 1-4 for HIL, var nedturen for A-laget startet. Til dels store tap i kretsserien, blant annet for Hil fulgte de neste årene. Men byggingen av et nytt storlag i nord-norsk sammenheng var startet.

En av de som forutså at Mjølners nedtur måtte komme før eller seinere, var klubbformann gjennom ni år, Arne Førde Nygård. Etter cupfinalen i 1953 fikk han veteranen Sverre Olsen til å ta ansvaret for de yngres avdeling. På den tida hadde klubbene junior-, gutte- og småguttelag. Sammen med sin arbeidskollega på Vinmonopolet, Harry Olsen, organiserte de alt som foregikk i ungdomsgruppa, fra trening på stadion til flaskeinnsamling. En vellykket turne for juniorlaget til Østlandet i 1956 var ett av tiltakene Sverre og Harry fikk gjennomført. Etter hvert fikk Mjølner fram gode lag på alle tre nivåer, og ikke minst gode fotballspillere.  En av de som blomstret i denne perioden var Terje Skarsfjord.

Terje gjorde seg tidlig bemerket som en lovende spiller. Allerede som 11-åring spilte han fast på småguttelaget sammen med gutter som var tre år eldre. Ja, han fikk til og med to kamper med guttelaget samme år. Selv om forholdene var noe annerledes den gangen, undrer jeg meg på om vi i dag ville ha godtatt at en så ung spiller fikk «fortrenge» eldre spillere. Eller ville kravet fra diverse hold om at unger skal spille sammen med jevnaldrende ha hindret den sportslige utviklingen Terje fikk ved å spille sammen med eldre gutter. Mye tyder også på at allsidig sportslig erfaring er verdifullt når det kommer til utvikling innenfor særidretter. Mange av guttene på Mjølner spilte bandy, og seinere hockey om vinteren på femti- og sekstitallet. Og noen drev i tillegg med skihopp. Terje gikk en annen vei, og brukte lengdeløpsskøytene som alternativ til fotballen. Han var i tillegg en habil høydehopper, og hadde lenge nord-norsk rekord for juniorer med 1,78.

Arbeidet med ulike lag og spillere i ungdomsgruppa bar etter hvert frukter, og i fra 1959 spilte flere av førsteårsjuniorene fast på A-laget. 1960 står fram som det året da ombyggingen av A-laget var ferdig. Laget besto da stort sett av spillere som hadde startet sin spillerkarriere i ungdomsgruppa på femtitallet. Sesongen endte med 3.plass i kretsserien for Mjølner, bare slått av Nor og Hil på målforskjellen. Men årets store fotballbegivenhet for Narvikfolk var cup-finalen mot Hil i Harstad. Og her skal siteres fra Kåre Hunstad sin bok som ble skrevet til klubbens 50-årsjubileum.

«Mjølner sikret seg sitt sjette nord-norske mesterskap med 2-1 seier over Hil, der 5115 betalende tilskuere fikk se en kamp de kom til å minnes lenge. Det var tettpakket med Narvikfolk rundt banen og spør om det var stemning. Mjølnerpatrioter gråt av glede i ellevill ekstase, men så var det litt å feire. Mjølner var atter i toppen og det med et lag av ungdom som i mange år kom til å dominere fotballen her nord.»

 

Gode år for Mjølners tilhengere

Av Arne Ørntuvik

Årene fra 1960 fram til 1973 var fullt opp med gode opplevelser for Mjølners tilhengere. Denne perioden var fram til da den mest framgangsrike i klubbens historie. Kvartfinale i norgescupen og spill i den norske eliteserien ga på begynnelsen av syttiårene Mjølner kjendisstatus over hele landet.

-Men allerede i 1970 ble Mjølnernavnet kjent over hele Norge takket være spørreleken «Avspark» på NRK TV med Knut Bjørnsen som programleder. Kvartetten Tove Bakkejord, Steinar Hjertholm, Kjell Larsen og Geir Indregard representerte Mjølner i kamp mot Rosenborg, Ham-Kam og Viking i denne uhøytidelige spørrekonkurransen som de vant. Men det var rundt omkring på nordnorske baner Mjølner først og fremst dominerte. Fra 1960 til og med 1969 ble det spilt ti nordnorske cupfinaler. Mjølner var med i åtte av dem, og vant fire. I tillegg ble det spilt såkalte seriefinaler mot vinnerne av distriktene Salten og Helgeland og Finnmark. Også her var Mjølner i førersetet når det gjelder antall mesterskap.

Klasken og lille-Klasken

En av spillerne som var med i denne perioden var Hans Ivar «Klasken» Iversen. I en by der kallenavn generøst utdeles var det de tre ungguttene fra Vassvik, Jan Alqist, Øyvind Jervan og Asbjørn Strømsnes som «bar Klasken til dåpen» og ga sin maskot navnet da han var 6-7 år. Og det har han aldri blitt kvitt. Men de som er musikkinteressert vet jo at det i Narviks kulturliv finnes en annen Klasken. Og noen vet kanskje ikke engang hva hans virkelige navn er. De har bare hørt om «han Klasken.» Men før Svein Harald Hansen ble oppslukt av musikken, hadde han et liv som fotballspiller i Mjølner. Derfra fikk han med seg kretsmesterskap både som småguttespiller og som junior. Og når ungene i dag springer rundt med Messi, Ronaldo og Gerrard på ryggen på sine fotballdrakter, så hadde nok Svein Harald, dersom det hadde vært mulig på den tida, båret Klasken. Det var nemlig hans store ideal. Og selvfølgelig spilte han høyre back, som Hans Ivar. Ganske tidlig var det derfor noen som ga han kallenavnet lille-Klasken. Etter hvert som tida gikk forsvant «lille» foran Klasken, og det navnet har blitt Svein Harald sitt varemerke som kulturarbeider. I full overensstemmelse med han som har «retten» til navnet.

Norgesmester i bryting og ungdomslandskamper

Hans Ivar ble tidlig populær i idretts-Narvik. I 1961 ble han norsk juniormester i bryting foran et entusiastisk publikum i Folkets Hus. Det var nemlig her de store brytemesterskapene gikk av stabelen før vi fikk Idrettens Hus. Og med innmarsj og avslutning til trekkspillmusikk. Et noe stivbent regelverk nærmest tvang Hans Ivar til å legge bort brytinga, og så bar det inn på Mjølners A-lag med han. Hans Ivar ble fort en anerkjent back, og sesongene 1965-66 spilte han på det norske ungdomslandslaget, blant annet sammen med Odd Iversen. I 1967 ble han tatt ut på pressens lag mot det norske A-landslaget, og ble et populært innslag hos publikum på Bislet med sine fremragende tacklingsferdigheter. «Du kunne nok klare å drible han en gang,» fortalte Viking sin venstrekantspiller Arvid Knutsen til sin studiekompis fra Idrettshøgskolen Dagfinn Rognmo etter kampen mot Mjølner våren 1972, «men du ble jo aldri kvitt han.» Hans Ivar fikk ikke flere landskamper. Beskjeden om at han ble nødt til å flytte sørover for å bli aktuell til landslaget, ble ikke tatt til følge. Karrieren med flagget på brystet var dermed over. Men Klasken ble både i 1971 og 1972 framhevet som en av Norges beste backer.

Mjølner i Norgestoppen

Sesongene 1971-72 markerte en foreløpig historisk topp for Mjølners A-lag.  Egil Mikalsen hadde tatt over som trener etter Per Mogstad, og i 1971 nådde laget kvartfinalen i Norgescupen der de tapte 0-1 for Sarpsborg på Ullevål. Kampen ble lagt dit da man forventet at banen i Sarpsborg ikke ville romme alle som ville se denne begivenheten. Og det var en riktig vurdering. Kampen ble sett av 15000 tilskuere, og en stor del av dem var nok utflyttede nordlendinger. Så kom dagen da Nord-Norge endelig skulle bli en del av fotball-Norge.  Fotballtinget i 1972 vedtok å utvide toppserien fra 10 til 12 lag, og vinneren av den nord-norske 2. divisjonen skulle få en plass. Det vil si, det var fortsatt for langt å reise til Finnmark for «søringan.» Det fylket kom først med i fotballfamilien i 1976. Men Mjølner var altså vinner av den nord-norske 2. divisjonen i 1971, og skulle således bli det første laget nord for Trøndelag som fikk spille i den norske toppserien. Mjølner dro godt med folk både hjemme og ute. Med 43000 tilskuere totalt ble det et snitt på 3900 pr. hjemmekamp. Det var dessuten det laget som trakk flest tilskuere på sine bortekamper. Dessverre ble det med det ene året blant landets beste lag. Mjølner var akkurat litt for dårlig til å klare seg, og rykket derfor ned sammen med Hødd og Sarpsborg.

En nedtur starter

Så var klubben igjen tilbake i nord-norsk andredivisjon. Men muligheten til å kvalifisere seg til nytt opprykk var nå tilstede. Vinneren av den nord-norske 2. divisjonen skulle kvalifisere seg mot toerne i de to sør-norske 2. divisjonene. I hard kamp med Mo IL vant Mjølner igjen serien i 1973, og skulle møte Vålerengen og Bryne i kvalifiseringskamper om et nytt opphold i toppdivisjonen. Med 0-0 mot Bryne på hjemmebane og 0-2 mot Vålerengen borte strakk ikke Mjølner til, og dermed var tida over for trener Egil Mikalsen og flere av spillerne, deriblant Hans Ivar. Nå fulgte noen år med varierende resultater i den nord-norske serien der laget et par sesonger flørtet med nedrykk. Glimt tok over som det førende laget i Nord-Norge, og rykket etter hvert opp i eliteserien. 1978 ble igjen et år for kvalifisering. Nå skulle vi bare ha to andredivisjoner i landet, den nord-norske skulle bort. Bare de tre beste lagene fra vår landsdel skulle få være med i den nye andredivisjonen. De øvrige lagene ville bli sendt ned en divisjon. Svenn Willy Mikaelsen overtok ansvaret for A-laget i 1978- sesongen. Fra styret fikk ny-treneren ei klokkeklar bestilling; få oss inn i den nye andredivisjonen!

 

Mjølners andre tindebestigning- og den siste?

Av Arne Ørntuvik

Etter ti år i norsk andredivisjon var Mjølner i 1989 endelig klar for spill i toppserien igjen. Sesongen 1988 gjennomførte de på en suveren måte med kun ett tap. Opprykket var klart tre runder før serien var ferdigspilt.

Æren for å endelig lykkes med å ta klubben tilbake til norsk eliteserie var det Dagfinn Rognmo som fikk, godt assistert av Kjell Larsen. I perioden 1979 til 1987 var laget flere ganger i nærheten av opprykk uten helt å klare det. Og bortsett fra en og en halv sesong med den tidligere Arsenalspilleren George Armstrong som spillende trener, var det klubbens egne trenere som hadde ansvaret for den utviklingen som ledet fram mot opprykket. I tur og orden styrte Svenn Willy Mikaelsen, Terje Skarsfjord og Dagfinn Rognmo A-laget i denne beste perioden i Mjølners historie. Men framgangen startet i 1978.

Trang inngang

I Bibelen heter det visstnok -Gjør døren høy, gjør porten vid. – Men Norges Fotballforbund gikk motsatt vei. På fotballtinget i 1977 ble det bestemt at kun tre nord-norske lag skulle få plass i en ny, landsomfattende andredivisjon bestående av to avdelinger. Den spesielle nord-norske andredivisjonen skulle bort, og 1978 skulle være et kvalifiseringsår. Dermed ble denne sesongen det første og svært avgjørende trinnet for Mjølners klatring mot toppdivisjonen de neste årene. Klubbens A-lag hadde vært inne i en down-periode etter sesongen 1973. Foran 78- sesongen tok Svenn Willy Mikaelsen over som trener for A-laget. Spillermateriellet var ungt, og bare Kjell Larsen, Stein Viggo Sørensen og Dagfinn Rognmo var igjen av veteranene.

Svenn Willy var ingen A-fire trener. Der det var opplest og vedtatt i rådende trenerkretser at all trening skulle foregå med ball, brukte han delvis andre metoder. Han ville ha sterke spillere, ikke minst utholdenhetsmessig, og «dungenbakken» ble et begrep. I en begrenset periode tidlig på vinteren brukte han bakken fra Terneveien opp til tribunen på Stadion til trening av kondisjon. For mange var denne løpinga et blodslit, og det var mer enn en spiller som måtte brekke seg på toppen av bakken. Men Mikaelsen fikk vilje inn i laget, og det betalte seg i løpet av sesongen. Mjølner endte på samme poengsum som avdelingsvinner Tromsø Idrettslag, men med dårligere målforskjell. Plassen i den nye andredivisjonen var sikret, og Svenn Willy hadde ut fra forutsetningene gjort en kjempejobb med laget. Året etter fikk han med seg Terje Skarsfjord som medtrener. Selv om de en stund lå i nedrykksposisjon, berget Mjølner plassen, og stafettpinnen kunne overleveres til Mjølners neste trener.

Spillende trenere fra England og Rønningtomta

Mjølner var fram til nå kjent for å holde seg med egne trenere. Stor var derfor overraskelsen da engelskmannen George Armstrong, en av Arsenals nyttigste spillere på seksti- og syttitallet, ble presentert som ny trener vinteren 1980. George ble fort meget populær i Mjølner og Narvik, og gjorde et solid arbeid med laget. Imidlertid kom et tilbud fra Fulham sommeren 1981 George ikke kunne takke nei til, og dermed vendte han tilbake til England. George ble etter hvert ansatt som reservelagstrener i Arsenal under Arsene Wenger, men et hjerneslag midt under en trening endte livet hans i år 2000 bare 56 år gammel.

Da George dro var det duket for en ny spillende trener, nemlig Dagfinn Rognmo, eller «Ørret» som noen fortsatt kaller han. Det navnet fikk han etter en fisketur på Veggfjellet der han og klubbkamerat Tor Einar Larsen hadde dratt masse fisker opp av Båtvannet. Rønningtomta var på den tida samlingspunkt for alle barn og unge som soknet til Vassvik, sommer som vinter. Dagen etter fisketuren fortalte Dagfinn entusiastisk for de tilstedeværende om den store fangsten, og dermed var han sikret et kallenavn som har hengt ved han i over 60 år.

Rønningtomta var i tillegg til en møteplass, også en utklekkingsanstalt for de mange gode Mjølnerspillerne som vokste opp på femti- og sekstitallet. Og var du ikke Mjølnergutt på forhånd, måtte du bli det dersom du ville spille fotball der. Så også for Dagfinn. En dag etter å nylig ha flyttet med sine besteforeldre til ei av blokkene nær Rønningtomta, hang han på gjerdet og så på noen eldre gutter spille fotball. En av dem, Finn Harald Ellingsen, lurte på om han ville spille med, noe Dagfinn hadde svært lyst til. «Forresten,» sa Finn Harald,» hvem holder du med av Nor og Mjølner?» Nå hadde Dagfinn hørt sin far si at han var Nor-tilhenger, og mente det måtte være greit å høre til samme klubb som han. «Kom igjen i morgen,» var beskjeden fra Finn Harald. Og det gjorde Dagfinn. De samme spørsmålene kom opp. Klok av skade svarte Dagfinn rett på det avgjørende spørsmålet, og Mjølner var sikret en av de lengst tjenende spillerne og trenerne i klubbens historie til nå.

Et herlig fotballår med innslag av tragedie

1988, som altså var det tiende året for Mjølner i norsk andredivisjon, ble også det beste. Og det startet på best tenkelige måte. Borte mot Sunndal i første seriekamp tok det ni sekunder fra avspark til Svein Arne Henriksen, ingeniøren fra Mo, satte ballen bak Sunndal-keeperen. Og med nok et mål signert Halvar Nilssen sikret Mjølner seg årets første poeng. Andre serierunde skulle spilles hjemme mot Glimt. Mjølnerkeeper Elling Berntsen var på den tida ansatt i Helgeland Sparebank i Brønnøysund. Elling pendlet som regel nordover til kampene med Widerøe, og satt fredag ettermiddag på flyplassen og ventet på det innkommende flyet. Det kom aldri. Flyet hadde brast inn i Torghatten med det tragiske utfallet at 36 mennesker omkom. Keeper Berntsen kom seg etter sjokket, og reiste dagen etter med fly til Narvik. En sliteseier mot Glimt ga Mjølner tre nye poeng, men flyulykken kastet skygge over denne seieren.

Så seg aldri tilbake

Etter seks serierunder hadde Mjølner overtatt toppen av serietabellen fra Mjøndalen med fem seire og en uavgjort. Siden så de seg aldri tilbake. I fotballferien hadde laget besøk av Crystal Palace, den gang på nivå to i engelsk fotball. Engelskmennene ble banket 3-1, og Mjølner imponerte sine motstandere. Opprykket til førstedivisjonen ble feiret med 6-0 seier over Skarp i den nittende serierunden. Da gjensto kamper mot Mjøndalen, HamKam og Ålesund. Nå kom også Mjølners eneste serietap, og det på hjemmebane mot HamKam i nest siste runde. Mjølner ledet oppskriftsmessig 3-0 til pause, men tapte kampen da de maktet det kunststykket å slippe inn fire mål i andre omgang. «Useriøst av Mjølner,» var Ålesundtrener Thomas Nordahl sin dom over Narvikguttene. Sunnmøringene lå nemlig på andreplass, og ville selv med tap mot Mjølner i siste serierunde ha slått følge med rødtrøyene opp dersom Mjølner hadde slått HamKam. Nå ble det i stedet Hamarsingene som fikk den andre plassen i eliteserien. Men selv med denne «ripen i lakken» avsluttet Mjølner som suveren serievinner av sin avdeling. Også Narvik kommune verdsatte opprykket med å tildele klubben kommunens kulturpris for 1988.

Oppholdet i norsk toppserie ble av like kort varighet i 1989 som i 1972. Mjølner endte sist og måtte ta veien ned i 2. divisjonen sammen med Sogndal. Da startet også den videre marsjen mot lavere divisjoner, og i 2020 er klubben å finne på nivå fire i nasjonal sammenheng, det vil si definert som norsk breddefotball. Er det kanskje der klubben hører hjemme?